13 Lunsjkonsert

Gabriel Fauré var 78 år og stokk døv da han komponerte sin klavertrio, men i musikk er høy alder bare et tall, og her er vitalitet og skjønnhet i overflod. Første sats består av lange melodilinjer mot et klukkende akkompagnement i klaveret, mens mellomsatsens Andantino er en av Faurés vakreste bedrifter. Finalen stamper, stritter imot og hakker seg videre skritt for skritt, men får til slutt en slags forløsning.

Sær og vrang, men allikevel uimotståelig, det må man kunne si om Stravinskij. Hans septett ble komponert på begynnelsen av 1950-tallet og er skrevet i tolvtonestil, hvor de tolv tonene i skalaen ordnes i en eller flere rekker som benyttes strengt under komponeringen. Det kan virke som en musikalsk tvangstrøye; hos Stravinsky høres det derimot ut som en ganske artig en, i tre korte, svært påståelige satser.

Anton Arenskij kunne allerede som 40-åring trekke seg tilbake takket være en gullkantet pensjonsavtale ved tsarens hoff i St. Petersburg, men før han gjorde det, komponerte han sin eneste pianokvintett, et verk som av uvisse grunner ikke er særlig mye spilt. Her er høydepunktet de to midtsatsene, først en enkel fransk vise Arenskij bygger ut til en praktfull variasjonssats, deretter en scherzo som får det til å kile i kroppen. I finalen prøver Arenskij seg på en fuge i Bachs ånd, men makelig anlagt som han var forlater han ganske raskt dette prosjektet (pensjonen var jo rett rundt hjørnet) og runder heller av med et utdrag fra den stolte åpningssatsen.