03 Kveldskonsert

85 år gammel var Camille Saint-Saëns da han rundet av livsverket med noe så sjeldent som en fagottsonate. Men dette er ikke musikk fra livets slutt, derimot vakre og livlige toner fra en komponist med en indre alder på 25 og mange planer for fremtiden. Verket er fra 1921 da tonaliteten for lengst var lagt på hoggestabben, men sonaten er helt uanfektet av alle strømninger, den lever for seg selv i en ukomplisert, nydelig boble.

Sergej Tanejev så med gru på mange av sine russiske kolleger som insisterte på at den frie strøm av ideer var det eneste saliggjørende for musikken: Nei, sa Tanejev, musikalske idéer må ha faste rammer for å kunne forløses, slik var det for de store klassikerne, slik må det også være for oss romantikere. I Tanejevs tonespråk er det derimot ingen hemninger. Hos ham klinger fire musikere som åtte eller tolv, og det syder en herlig Star Wars-aktig kraft fra hans penn, alt med en suveren oversikt over det musikalske forløpet, som om gamle Bach var på vandring gjennom Russland på tidlig 1900-tall. (Og er det ikke Blue Moon vi hører i den langsomme midtsatsen?)

Også Tsjajkovskij lot seg inspirere av 1700-tallets klarhet og eleganse da han komponerte sine Rokokkovariasjoner. Etter en kort introduksjon presenteres det vakre, solfylte temaet av celloen, før det delikat utbroderes i alle mulige former og varianter. Tsjajkovskijs store helt var Mozart, og med slank orkestrering og klare linjer er verket uten tvil en hyllest til den kanskje største mesteren av dem alle. I dag hører vi verket i en variant for cello og et lite strykerensemble.